Rase historikk for Lhasa Apso – En Tibetansk Tempelhund.

”Lykkebringeren fra verdens tak” blir den gjerne kalt, denne urgamle, langhårete hunden som kommer fra høgslettene i Tibet. Det Asiatiske landet Tibet grenser bla til India og Kina. Her har den levd som vakt og selskapshund i templer og hjem i mange hundre år før den kom til vesten og ble kjent her hos oss.

Den første del av rasenavnet: LHASA – som betyr ”Gudenes by” – henviser til hovedstaden i Tibet. Det var hovedsakelig i den hellige byen Lhasa at oppdrett av rasen foregikk, særlig hos gudekongen Dalai Lama, som holdt til i sitt palass Potala. Den andre delen av navnet: APSO – er mer omdiskutert. Det kan enten bety ”geitelignende” (pga den raggete pelsen), ”langhåret” / ”helt dekt med hår” eller ”varslingshund”. Tibetanerne selv kaller hunden for ”Abso Seng Kye” som da skal bety langhåret eller gjøende løvehund.

Andre anerkjente raser som opprinnelig stammer fra Tibet er: Shih Tzu (Kina), Tibetansk Spaniel, Tibetansk Terrier og den langt større Tibetanske Mastiffen. 

Fjellandet Tibet ligger i en høyde av 3500 – 5000 meter over havet. De harde betingelsene som Lhasa – hundene har levd under, har preget dem på flere vis. Den lange og tette pelsen beskyttet hundene mot det strenge klimaet: kalde vintrer med kraftige vinder og hete somrer, samt store variasjoner i døgntemperaturene. ”panneluggen” og de lange øyevippene (!) vernet øynene mot skarp sol og hvit snø. Det tykke håret mellom tærne beskyttet potene. Lhasa Apso – hunden er robust og motstandsdyktig, og den har en utrolig lungekapasitet i forhold til størrelsen. Kraftig benstamme, god kroppskondisjon og frie uanstrengte bevegelser måtte i det hele tatt til for å tåle livet i et slikt høgland.

Det er ikke så mye en vet om den eldste historien. Tibet har alltid vært et fjernt og lukket land for oss i vesten. Rasen går trolig så langt tilbake som 800 år f. kr, fra historiske beretninger fra Tibets klostre. Etter den kommunistiske invasjon i Tibet i 1950, ble trolig det som måtte ha eksistert av historiske opptegnelser, ødelagt, og ingen Lhasa - hunder har siden sluppet ut av landet. Det hevdes imidlertid at flere av de beste palasshundene fulgte Dalai Lama i eksil i India.

I den tibetanske religionen (Buddhismen) spilte den symbolske løven en viktig rolle som vokter av templene og andre hellige steder. Stiliserte løvefigurer er avbildet i mange sammenhenger i orienten. Tibetanerne som aldri hadde sett løver i virkeligheten, sammenliknet de små langraggete hundene – ofte gyllen av farge og med lang ”man” – med avbildninger av løver. På gamle tibetanske avbildninger kan sees en liten hund som ligner Lhasa Apsoen, der den sitter ved føttene til lærdomsguden, og det fortelles at denne guddommen kunne gi hunden ordre om å omskape seg til en løve dersom fare truet.

        

Slik kom den lille ”løvehunden” til å innta en viktig plass i Tibets klostre og palasser, der den fikk mange betydningsfulle funksjoner i de høyere religiøse og verdslige sirkler. En av oppgavene var å være vakt og varslingshunder. Ved inngangen til klostre og palasser voktet svære Tibetanske Mastiffer, mens Lhasa – hundene oppholdt seg innendørs og fulgte med hvem som nærmet seg residensen. Var det fremmede inntrengere, ga de høylydt beskjed til sine store artsfrender ved porten. Lhasaene sies å være særlig flinke til å skille venn fra fiende.

En annen av løvehundens oppgaver var å delta i religiøse seremonier. Det hevdes at sjelene til avdøde Dalai Lamaer – Tibets åndelige og religiøse ledere – tok bolig i de små raggete hundene. Derfor antok en at de hadde evnen til å drive ut onde ånder av døde mennesker, og det var vanlig at hundene deltok i begravelsesseremonier.

Tibetanerne voktet over sine små løvehunder og var lite villige til å gi dem fra seg og sende dem ut av landet. Det var imidlertid ikke uvanlig at Dalai Lama ga et par hunder som gave til fremmede og offisielle gjester fra andre land. Det ble ansett som en stor ære å motta disse høyt verdsatte hundene, og en mente at det betydde lykke for mottakeren. Blant de som gjennom århundrene stadig mottok slike hedersbevisninger, var Kinas keisere. Ved det keiserlige hoff residerte den kinesiske palasshunden Pekingeseren, og det regnes for sannsynlig at den rasen vi i dag kjenner som Shih Tzu, er et resultat av en allianse mellom løvehunden fra det tibetanske høylandet og keiserhunden fra Kinas palasser.

Det var som gaver fra Dalai Lama at de første Lhasa Apsoene nådde den vestlige verden. Rundt århundreskiftet brakte britiske offiserer stasjonert i India (Young-husband – ekspedisjonen), de første eksemplarene av rasen til England. Rasen ble da kalt Lhasa Terrier, og den ble delt inn i to høydeklasser (10” og 14”). Ca 1907 ble ”Rupso” importert – han ble Englands første champion, og er i dag å se i utstoppet stand på British Museum. I 1920 og 30 årene fikk både britiske og amerikanske ekspedisjoner med seg flere Lhasa Apsoer, og disse hundene danner grunnlaget for dagens vestlige populasjon.

Etter hvert som de andre Tibetanske rasene ble importert og skapte forvirring og forveksling, ble det i 1934 dannet en engelsk tibetansk raseklubb, og året etter ble rasestandarden for Lhasa Apso utarbeidet og godkjent. (Rasen fikk sin egen klubb i 1957). England regnes i dag som rasens hjemland, og mange fremtredende kenneler har gjennom årene forsynt andre europeiske og nordiske land med fremragende representanter for rasen. På kontinentet var rasen så å si utdødd etter 2dre verdenskrig, men har i dag en solid stamme i de fleste land. Rasen er svært populær i USA og Canada, og den finnes i Australia og New Zealand.

I 1965 kom den første Lhasa Apso til Sverige, året etter til Danmark. De første Lhasaene kom til Norge i begynnelsen av 70 tallet, og det første kullet ble registrert i 1974. registreringene har i vårt land øket jevnt og trutt, og ligger i dag på rundt 120 – 180.