Kompendiet er utarbeidet av Dag Linna
Og Svein Helgesen.
Deler er hentet fra Paul Stantons arbeider.
Tilrettelagt og oppdatert av Kurt Espeland, 2003.

HELHETSINNTRYKK.

Lhasa Apso er på de fleste måter en normalt bygget hund. Alle deler av hunden står i forhold til hverandre, og rasebeskrivelsen inneholder ingen ekstreme krav til noen del av hundens skjelett. Avvikelsen fra en normalt bygget hund finner vi ved at en Lhasa Apso tilhører de chondrodystrofiske raser, (chondrodystrofi = forstyrrelser i benutviklingen, forkortning av benveksten i lengderetningen. På Lhasa Apso gir dette seg utslag i kortere ben og noe forkortet snuteparti. Med dette som utgangspunkt skal en Lhasa Apso ikke være verken høybent eller lavbent i forhold til størrelsen. Kroppen skal ikke være langstrakt og heller ikke for kort, men kompakt og i god balanse. Vekten skal stå i forhold til hundens størrelse. En Lhasa skal ikke være massiv men heller ikke spelemmet. En Lhasa Apso skal på ingen måte ha dverghund preg, (i England er rasen plassert i utility gruppen = selskapshunder). Med dverghund preg menes ikke størrelsen men rasepreget. Lhasa Apso skal ikke være noen liten, lett og luftig hund med et smalt og fint bygget skjelett. Rasebeskrivelsen spør etter en velbalansert, kompakt hund med normale vinkler og frie utvungne bevegelser.

Hodet og ikke minst halens plassering, og hvordan den bæres er av stor betydning for det korrekte omrisset, (outline) av en Lhasa Apso. (se foto). Alle overganger skal være myke i linjene, og ikke skarpskårne eller danne rette linjer som møtes.

 

 

 

 

 

 

        

Lhasa Apso                              Shi

En Lhasa Apso skal på ingen måte kunne forveksles med en Shih Tzu. Tross at de har størrelse og pels felles, har begge rasene vesentlige forskjeller i hode, uttrykk og bygning som skiller dem klart fra hverandre, og det er viktig å legge vekt på disse, og kanskje understreke dem kraftigere enn det gjøres i dag, slik at man ikke får to nesten identiske raser, hvor snutepartiets lengde og plassering blir det eneste som omtrent skiller dem.

Rasebeskrivelsen for Shih Tzu angir at lengden målt fra manken til haleansatsen, skal være større enn mankehøyden, mens rasebeskrivelsen for Lhasa Apso angir lengden målt fra brystbenspissen, (den engelske standarden og FCI standarden angir lengden målt fra skulderleddet, som er leddet mellom skulderbladet og overarmen. Den svenske standarden har feilaktig oversatt dette til rygglengden, og angir dermed eksakt de samme mål som for Shih Tzu), til sittebensknuten skal være noe større enn mankehøyden.

Shih Tzu skal ha en noe bredere front enn Lhasa Apso, en lavere markavstand, og den vil også være noe tyngre bygget.

Se for øvrig kommentarer til de forskjellige deler av rasebeskrivelsen.

 

 A = lengdemål fra manken til haleansatsen.

B = mankehøyde.

C = lengdemål fra brystbenspiss til sittebensknuten.

  FIG 1:   ”C” er lenger enn ”B” og typen ligger derfor innenfor Lhasa
           Apso.
           Men ”A” er ikke lenger enn ”B” og typen ligger derfor utenfor
           Shih Tzu.

 

  FIG 2:    ”C” er lenger enn ”B” og typen ligger innenfor Lhasa Apso.
           Heller ikke her er ”A” lenger enn ”B” og heller ikke denne typen
           ligger innenfor Shih Tzu.

 

  FIG 3:   ”C” er betydelig lenger enn ”B” og typen ligger utenfor Lhasa
           Apso.

          ”A” er lenger enn ”B” og typen ligger innenfor Shih Tzu.

 Se for øvrig kommentar til rasebeskrivelsen under punktet om kropp.

 

 

For stor og for lang             Noe kort, vinkling foran og bak.

 

   Liten, noe lang og               God balanse, men halen ligger
         dverghundpreget.                 altfor flatt innover ryggen.

 

      For kvadratisk i typen.            God balanse og den typeriktige
                                          silhuetten for rasen.

 Tegningene er hentet fra klubben for tibetanske raser i Tyskland medlemsblad, KTR Reporter.
 

KARAKTEREGENSKAPER.

Rasebeskrivelsen beskriver Lhasa Apso som en glad og selvsikker hund, men reservert overfor fremmede. Denne reservertheten må ikke forveksles med redsel, skyhet, nervøsitet, aggressivitet eller overdreven mistenksomhet. På den annen side er en Lhasa Apso ikke en hund som løper ivrig omkring, vifter med halen og gjør seg til for alt og alle. En Lhasa Apso kan være svært så fornøyd med seg selv, noe som gir seg utslag i overlegenhet, selvsikkerhet og livsglede. Den vil ha en naturlig forsiktighet og reserverthet ovenfor fremmede, og introduksjonen skal helst foregå på dens premisser.

Den ser på seg selv som vokter av sin ”familie” og territorium, og den vil kunne varsle høylytt når noen kommer, men noen ”gneldrebikkje” som bjeffer på alt og alle er den ikke. Det er blant dem en Lhasa Apso anser som sin ”familie” at dens store personlighet kommer best til uttrykk. Men en Lhasa Apso vil også kreve sitt fra eier eller venner, og det er først når disse krav er oppfylt, man får ta del i denne hundens mangfoldige egenskaper og klokskap som krever nær menneskelig kontakt for å utvikles.

En Lhasa Apso har i sine personlighetstrekk store likhetspunkter med den Tibetanske Spanielens, og som denne kan også en Lhasa Apso vende hodet foraktelig bort fra en godbit gitt av en fremmed, mens den i neste øyeblikk med glede mottar den fra eierens hånd. En Lhasa Apso har meget god hukommelse, og glemmer ikke fort en fiende eller en ubehagelig opplevelse, og den har ikke lett for å tilgi.

En rases karakteregenskaper vil alltid utgjøre en viktig del av typen. En hund med fotsid pels i ofte vakre tiltrekkende farger, kan så lett bli bare en glamorøs showhund, hvor oppdretterne konsentrerer seg om å avle på vakre overlinjer og raskt trav. Rasen fortjener en bedre skjebne, og en Lhasa som kan ”fylle” en utstillingsring med sin personlighet av selvsikkerhet i et verdig og selvfornøyd trav, kan være vakrere enn all verdens glamorøse ”opphengte” silhuetter.

I ringen er det som tidligere sagt viktig at man ikke forveksler rasens reserverthet med nervøsitet, redsel eller aggressivitet. Til gjengjeld må man som dommer heller ikke forlange at hunden kommer glad og logrende mot en. En Lhasa Apso skal selvfølgelig finne seg i at dommeren tar på den, ser på bittet osv. Men selv om den finner seg i det er det ikke uvanlig at den med hele sin kroppsholdning gir uttrykk for at den liker det ikke. En Lhasa Apso kan akkurat som en Tibetansk Spaniel se rett igjennom dommeren og unnvike enhver form for blikkontakt. Dommeren bør helst ikke kjenne på hunden på gulvet, og en Lhasa Apso som i denne situasjonen trekker seg noe, og eventuelt mister halen, bør ikke trekkes i premiegrad eller plassering, så sant hunden ellers oppfører seg normalt for rasen. Om dommeren på nytt ønsker å kontrollere detaljer med hendene, bør hunden igjen settes på bordet.

 

HODE OG UTTRYKK.

Størrelsen på hodet skal stå i forhold til kroppen. Det skal ikke være fint meislet, men heller ikke for grovt. Ett avlangt eller noe smalt hode på en Lhasa Apso vil være en alvorlig feil. Det korrekte uttrykket for rasen er vesentlig, og store avvikelser fra dette må regnes som en alvorlig feil. Sett forfra skal øynene være plassert godt fra hverandre, de skal være av normal størrelse, fremover rettede og ovale i formen. Store runde øyne vil bidra til et utypisk uttrykk for rasen, og er uønsket for å unngå enhver likhet med Shih Tzu. Øynene skal heller ikke være mandelformete eller små og innsunkne. Intet hvitt får synes i øyets over – eller nederkant.

  

   Galt, for tettsittende øyne, for langt
   Snuteparti med hellende neserygg,
   med nesebrusken for lavt plassert i
   forhold til øynene.

 

 

   Korrekte proporsjoner.

 

 

Tegningen er hentet fra Boken Lhasa Lore.

Snutepartiet skal være ca 1/3 del av hele hodets lengde fra nakkeknøl til snutespiss. Neseryggen skal være rett, og nesebrusken skal være plassert så vidt nedenfor en linje trukket langs nedre øyelokksrender sett forfra. Stoppen skal være passelig markert. Skallen skal avta tydelig bak øynene, og den skal ikke være flat men heller ikke hvelvet eller epleformet.

Rasebeskrivelsen sier intet om ørenes plassering, men disse bør være plassert omtrent på linje med øynene, og de bør være godt tilliggende. For høyt ansatte eller luftige ører vil kunne bidra til at hodets proporsjoner og linjer blir ukorrekte. Rasebeskrivelsen angir at mørke hårspisser på ørene er et pluss, men i den engelske standarden utgitt i 1986 er dette nå fjernet.

Rasebeskrivelsen angir at hodet skal være rikelig dekket med pels som faller ned over øynene. I utstillingsringen vil presentasjonsformen variere. Noen vil vise hunden med pelsen gredd ned over øynene og til siden for snutepartiet, mens andre velger å gre pelsen til siden slik at øynene synes, og begge deler bør være en frivillig sak.

En Lhasa Apso bør ha et meningsfylt uttrykk, og et stirrende, flakkende eller sløvt blikk vil gå utover rasetypen.

 

Korrekte proporsjoner på Lhasa Apso hode.

  

 Korrekt plassering av øyne og nesebrusk i forhold til hverandre
på henholdsvis Lhasa Apso, Shih Tzu og Tibetansk Terrier.

(Tegningene er hentet fra Frances Sefton’s bok, The Lhasa Apso).

 

BITT OG KJEVER.

Overskriften er valgt med omhu. Det er så altfor lett å se på bittet, eventuelt telle tenner, og trekke en premiegrad om man f. eks synes underbittet er for stort, eller om det skulle mangle et par tenner. Både bitt og kjever bidrar sammen om å skape rasens karakteristiske uttrykk. Rasebeskrivelsen angir omvendt saksebitt. I motsetning til andre chondrodystrofiske raser hvor underbittet framkommer ved en forkortelse av overkjeven, skal over – og underkjeve hos Lhasa Apso være tilnærmet like. Underkjeven skal være bred, dyp og kraftig, og fortennene skal være plassert på en nesten rett linje, (se tegning).

 

   Fortennene er plassert i en for stor
   kurve, og dette er ikke ønskelig
   for Lhasa Apso.

 

   Fortennene skal være plassert i en
   nesten rett linje. En bred og kraftig
   underkjeve bidrar til det korrekte
   uttrykket for rasen.

 

Tegningen er hentet fra boken Lhasa Lore.

Tangbitt er fullt akseptabelt så sant underkjeven er kraftig nok til å bevare det ønskete uttrykket. Et tangbitt kombinert med en bred og kraftig underkjeve, vil derfor være riktigere enn et omvendt saksebitt og en ubetydelig eller smal underkjeve. En oppsvingt eller krokete underkjeve er en alvorlig feil. De fleste oppdrettere og dommere vil hevde at saksebitt er uakseptabelt.

Hvor stort underbitt som kan aksepteres, bør bero på en helhetsvurdering av hode og uttrykk, men tennene må ikke synes når munnen er lukket. Den naturlige bittformen for hund er saksebitt, og det å avle frem ett korrekt omvendt saksebitt, er noe som har gitt oppdretterne problemer så lenge rasen har vert avlet på i den vestlige verden. I et kull kan man få like mange variasjoner på bittet som antall valper, og i samtlige man ser hvor forholdet skalle – og snuteparti er mindre enn 1:1 vil det eksistere bittproblemer. Om dommerne automatisk skulle trekke en premiegrad pga noe stort underbitt, vil dette utelukke en lang rekke ellers fremragende hunder. Med jevne mellomrom vil man se hunder innen rasen med bare 5, og en sjelden gang bare 4 fortenner. Rasebeskrivelsen sier at fullt tanntall er ønskelig, og også eventuelt manglende tenner bør også vurderes ut fra helhetsinntrykket av hode og uttrykk. Ofte opptrer manglende fortenner i forbindelse med et for smalt eller trangt kjeveparti.

 

HALS OG FORLEMMER.

Halsens lengde bidrar til å gi rasen dens vakre overlinje. Halsen skal bæres med god reisning. Skuldrene skal være godt tilbakelagte og med normal vinkling. Rasebeskrivelsen angir at forbena skal være rette. Lhasa Apso tilhører som tidligere angitt de chondrodystrofiske raser, og dette medfører ofte lett buede underarmer. På Tibetansk Spaniel er dette angitt i rasebeskrivelsen, mens fetteren Lhasa Apso altså skal ha rette forben. Lett buede underarmer bør derfor godtas innen rasen, uten at dette blir ansett som en feil, overdreven krumming og inn – eller utsvingte poter bør derimot anmerkes.

 

KROPP.

Rasebeskrivelsen sier klart at lengden målt fra brystbenspissen til sittebensknuten skal være noe større enn mankehøyden. Hvor mye større er ikke angitt, men dette er et viktig punkt når det gjelder å skille rasens balanse og type fra den til en Shih Tzu, hvor rasebeskrivelsen sier at lengden målt fra manken til halerot er større enn mankehøyden, (se tegning side 3).

Lhasa Apso skal altså være en noenlunde kort rektangulær hund i forhold til Shih Tzu, som skal være mer langstrakt.

Rasens hjemland er England, og Mrs. Bailey som regnes som rasens pioner, anga at lengden på en Lhasa av normal høyde burde være ca 1 ½ til 2 inc lenger (ca 4 til 5 cm), så hun så altså etter en noenlunde kortkroppet kompakt hund.

Rasebeskrivelsen sier at ribbeina skal være godt buede. Både et tønnebryst og en for smal og avlang brystkasse er uønsket. Den skal ikke være så bred som hos Shih Tzu, hvor rasebeskrivelsen angir en bred og dyp brystkasse.

  

                 Shih Tzu                 Lhasa Apso

 

Brystkassen hos Lhasa Apso bør ikke være dypere enn omkring albueleddet, da dette ellers kan bidra til å gi hunden ett massivt preg, noe som vil være en vesentlig typefeil.

 Det er av og til en tendens til at jo kraftigere benstammen er, jo bedre er det. En Lhasa Apso skal ha god benstamme, og en spelemmet bygget hund vil være en like stor feil som en for kraftig, verken dverghund – eller doggepreg er ønskelig.

 

BAKLEMMER OG POTER.

Her er rasebeskrivelsen klar nok og kommentarer skulle være unødvendig. Det eneste som kan tillegges er at vinklene skal være normale. Dvs de skal bidra til at hunden får et effektivt flytende trav. En større begeistring jo mer vinkling en hund har, er en feilslått begeistring.

 

HALE.

Halen bidrar i høyeste grad på en Lhasa Apso til å gi rasen den rette silhuetten og type. Halen skal være høyt ansatt og i forlengelse av overlinjen. Den skal bæres i en bue inn over ryggen og ha rikelig med pels. En hale som ligger stramt innover ryggen, vil gi hunden et kantet preg, og i verste fall bringe den ut av den korrekte balansen for rasen. Halen skal heller ikke være opprullet, såkalt grisehale. En for lavt ansatt hale, eller en hale som ikke bæres inn over ryggen, vil også bidra til å bringe hunden ut av rasens rette balanse.

  

PELS OG FARGER.

Pelsen skal være rett, men et visst fall med noe bølgethet bør tillates. Pelsen får ikke være krusete eller krøllete. Den skal virke grov å ta i, og den bør ha en viss tyngde. Den får ikke være fin og silkeaktig eller ullete, men underpelsen skal være tett underull.

De fleste Lhasaer som presenteres i ringen i dag har fotsid pels ned til bakken. Det kan variere når den enkelte hund har fått sin ferdige voksne pels, og ofte er ikke denne tilstede før ved 2 ½ til 3 års alder. Om pelsen ikke er helt fotsid, men ellers korrekt og av rett struktur, bør ikke dette innvirke på bedømmelsen.

En Lhasa Apso i vakker, velstelt fotsid pels er et pent syn, og nettopp derfor er det viktig å ikke glemme det som er under pelsen ved bedømmelse av rasen, (se fig).

Alle farger og kombinasjoner av farger er tillatt utenom lever, da dette medfører leverfarget nesebrusk.

 

Skjelettet av en korrekt bygget Lhasa Apso.

 

STØRRELSE.

Rasebeskrivelsen angir ideal mankehøyde til 25,5 cm for hannhunder, og tisper noe mindre. Svært få Lhasaer både i Norden, på kontinentet og i England holder dette målet. Hvor eventuelt maksimumsgrensene skal trekkes er et heftig diskusjonsspørsmål, men noe særlig over 30 cm i mankehøyde bør vel ikke aksepteres. Men størrelse er så mye mer enn mankehøyde. En hund med steil skulder og overarm, vil lett kunne få en større mankehøyde ved måling enn en hund med normale vinkler, tross at den sistnevnte ved det blotte øye kan virke betraktelig større. Likeså vil en hund i fotsid tykk pels virke mindre enn en hund hvor pelsen er tynnere og ikke når helt ned til bakken, selv om begge har samme mankehøyde.

Uansett må det alltid være rasens type og balanse som er avgjørende. En høybent Lhasa Apso med en mankehøyde på 30 cm vil ha en langt større feil enn en Lhasa hvor proporsjonene står korrekt i forhold til hverandre, men med samme mankehøyde. Merk også at jo mer høybent en Lhasa Apso blir, jo lettere er det å avle frem rette forben (se under avsnittet om forlemmer), og derfor er det heller å foretrekke en Lhasa med så vidt buede underarmer, enn en høybent Lhasa som er ute av balanse for rasen, tross rette underarmer. Det er ikke uvanlig å se Lhasaer som oppstilt til tross for en fremskutt og steil skulder, (eller kanskje takket være), får en stilig overlinje (se tegning under).

Måler man mankehøyden her, vil den lett kunne overstige rasebeskrivelsens idealmål. Vurderer man derimot hundens størrelse under ett vil imidlertid resultatet bli et annet. Hundens feil er altså ikke at den er for stor, men at den har en steil og fremskutt skulder.

 

 

BEVEGELSER.

Det eneste rasebeskrivelsen sier direkte om bevegelsene er at de skal være frie og utvungne. Men i tillegg sier rasebeskrivelsen at en Lhasa Apso skal være velbalansert og kompakt, ha godt tilbakelagte skuldre, at overlinjen skal være rett, lenden kraftig og bakparten skal være muskuløs og velutviklet med gode vinkler, forbena skal være rette og hasene parallelle og ikke for nært sammen.

En hunds bevegelser er ett resultat av dens bygning, og den ideelle Lhasa Apso vil derfor ha et effektivt flytende trav med god skrittlengde.

 

Skrittlengden til en ideelt vinklet Lhasa Apso.

Skrittlengden til en Lhasa Apso med steil og fremskutt skulder.

 

Enkelte oppdrettere og dommere, (spesielt i Sverige er dette fremherskende), hevder at en av de vesentlige forskjellene mellom Shih Tzu og Lhasa Apso er at mens Shih Tzu skal ha et tydelig flick up, dvs at bakre pote løftes høyt opp for hvert skritt, skal Lhasa Apso bare vise en tredjedel av tredeputen sett bakfra. Å dømme bevegelser ut fra hvor mye som synes av tredeputen kan vel virke noe søkt, spesielt siden dette vil avhenge av hvilken fart hunden traver i, og dommeren bør sannelig også ha godt syn for å kunne vurdere dette med det blotte øye. Å fremheve høye luftige bakbensbevegelser (flick up) på en Lhasa Apso til en vesentlig typeavvikelse, vil være å overdrive denne feilen, dvs unødvendig sløsing av krefter ved at bakbena sparker fra i løse luften, fremfor å bidra til et effektivt fraspark, og feilen er like stor for en Shih Tzu som for en Lhasa Apso. Både Lhasa Apso og Shih Tzu er kjent for sine bra bevegelser, og det skal være en vesentlig forskjell, men denne ligger ikke i hvor mye som vises av tredeputen.

Shih Tzu har en større kroppsbredde, er tyngre bygget, har lenger kropp og et lavere tyngdepunkt. Kroppsbredden gir rasen større problemer med å motvirke laterale vektoverføringer. Det sies at en Shih Tzu skal bevege seg som en gullfisk svømmer, og ser man hunden ovenfra vil man se at den brede fronten sammen med energiske kraftige fraspark, gir en viss sidelengs rulling i kroppen. En Shih Tzu vil derfor i trav virke mer energisk og pågående enn en Lhasa som har mer frie og utvungne bevegelser i et flytende trav.

Ofte vil man se at de Lhasaene som tilfredstiller kravet om å bare vise en tredjedel av tredeputen, har en meget kort skrittlengde kombinert med at bakparten hever seg noe opp og ned under trav. Dette er en unødvendig sløsing med krefter, hvor kreftene brukes i høyderetningen i stedet for i lengderetningen.